hits

Jeg tør ikke, og det plager meg

Inneholder annonselenker

God morgen<3 I dag har jeg en litt merkelig og tankefull start på dagen. Har du noen gang følt at hele verden bare fyker avgårde, og du ikke helt klarer å henge med? Jeg har det litt sånn nå, og det føles ikke så bra.

Jeg føler at alle rundt meg gjør enormt store ting, realiserer drømmer, booker store oppdrag, lander enorme avtaler, og får stadig høyere stillinger. Jeg unner dem alt i verden - selvfølgelig gjør jeg det. Jeg skulle bare ønske jeg hadde en liten prosentdel av den samme gutsen, selvtilliten og enorme troen på meg selv og mine kvaliteter. Det er helt rått å se hvordan mange av dem i samme bransje som meg, både innenfor sosiale medier og treningsbransjen, bare buster frem og gjør fantastiske ting. Jeg blir så stolt av dem, imponert og ikke minst inspirert, men samtidig stikker det litt. Det stikker fordi jeg ikke tør selv, og har ingen som helst tro på at jeg kunne klart det samme - og det gjør litt vondt. 

Joggebukse BikBok // Joggegenser BikBok 

Jeg skulle ønske jeg også turte å kontakte gigantiske firmaer og selge meg selv inn, jeg skulle ønske jeg turte å tenke at jeg har så mye bra å komme med at jeg burde skrive en bok, og jeg skulle ønske jeg var litt tøffere generelt. Kanskje noen kjenner seg igjen? Det kan være i skolesammenheng, sosialt eller jobb.

Det er ikke noe god følelse å kjenne at du ikke våger å kjøre på like hardt som de rundt deg, og kjenne på at du blir hengende lenger og lenger bak. Det er jo kun meg selv som kan gjøre en endring her, og det er i mitt eget hode endringen må skje. Så i dag tar jeg meg en Maren-dag, og jobber litt innenfra og ut. Jeg må finne frem en eller annen styrke i meg selv til å tørre å guffe på litt, og slutte å holde meg selv igjen hele tiden. Man kommer ingen vei om man ikke tør å satse, slippe taket og hoppe ut i det som kanskje kan virke litt skremmende. Intet våger, intet vinner, og nå er det virkelig på tide at jeg våger litt mer. 

Dette ble et litt annerledes innlegg, men jeg tenker at det er viktig å dele litt flere sider av seg selv, og snakke litt om de dagene som ikke bare er en dans på roser også. Vi er jo bare mennesker alle sammen, med gode og litt mindre gode dager. Noen ganger føler vi oss som superhelter, og andre dager mister vi totalt troen på oss selv. Sånn er det bare - og jeg tror man skal være takknemlig for det. Uten de litt tyngre dagene, hadde man ikke satt like stor pris på de gode.

Ha en finfin tirsdag dere, gå ut og gjør noe hyggelig i dag. Du fortjener det <3 

 

Smiiil, Maren 

 

15 kommentarer

Kanskje du skulle skrevet bok om dette? (og trening da) ?;) , for her er du ikke alene, man er så "flink" til å undervurdere seg selv, og unngå utfordringer som både kanskje og sannsynligvis kan berike livet vårt. Den her "utenfor komfortsonen" er kanskje et begrep som kanskje er litt ut - men tror nok det er der vi vokser. For min del så har jeg stor tro på meg selv når det gjelder jobb, og er stolt av det jeg gjør (sykepleier og jobber nå med min doktorgrad), mens på andre arenaer sånn som trening blir jeg plutselig litt "liten" og usikker - og har av den grunn meldt meg på din og Pia sin treningsreise til Kroatia i august/september. Det er heeelt utenfor noe jeg normalt sett ville gjort, og det er med skrekkblandet fryd - men både håper og tror at jeg kommer derifra som en tøffere og bedre utgave av meg selv. Kanskje dette innlegget er litt annerledes enn det du ellers gjør - men det er ekte og fint å lese om dette også:)

Hei Maren. Jeg synes at du skal snu på det. Jeg har fulgt deg lenge og du har også tidligere luftet tanker om ting som du ønsker å gjøre, men ikke tør. Du har nevnt både løp, foredrag/eventer og samarbeid med kommersielle aktører. Men hva har du gjort de siste årene likevel? Jo, alt sammen! Du har klart å gjennomføre prosjekter som virkelig har tvunget deg ut av komfortsonen. Det er ubehagelig og det krever skikkelig guts! Du sammenlikner deg med andre, men hva oppnår du med det? Tenk på det du faktisk har gjennomført, vær fornøyd og fortsett med å utfordre deg selv i ditt tempo. Vi har alle områder vi er usikker på - det kalles i være menneskelig :)

Jeg skjønner hva du mener, jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver og da på det personlige plan. Jeg er singel og ingen barn, og mange rundt meg har både det ene og det andre og større leiligheter. Føler at årene bare går og jeg er kjempe redd for å sitte igjen alene.......

Men Maren, du må ikke undervurdere deg selv, men jeg tror alle kjenner seg litt sånn av og til. Du er en av de tøffeste jeg "kjenner". Du tør faktisk å satse på denne arenaen og har samtidig klart å få deg en flott utdannelse. Du tenker over de valgene du tar og utad virker du sim du gjør de rette tingene for deg og du kan stå for det. De fine tingene og opplevelsene kommer til seg fordi du er Du!! Og du er flink. Du begir deg ut på ulike trenings ting og gjett om du er en av de kuleste trenings damene jeg har møtt. Dyktig og inspirerende. Du lager reiser og de blir fullbooka. Tør å gjør det du vil, for du får det til. Ikke alltid man må følge alle andre , men gjør det du vil, for det blir bra.

Ha en herlig dag i solen. Klem fra meg

Jeg heier på deg!!

Hei,

Alle trenger litt pepp i bland, og kan anbefale deg å ta deg en tur inn på bloggen til Josefin Dahlberg og les noen av hennes innlegg om inspirasjon og mål!

Men kjære deg - du gjør jo alt det vi andre «anonyme» ikke tør - du eksponerer deg jo. Du er knalltøff, vi er mange som ser opp til deg og beundrer det du har fått til, og vil få til framover. Stå på og husk å ha det GØY

Det at du deler disse tingene, er nettopp en av grunnene til at nettopp din blogg er min favorittblogg, fremfor mange andre "profilerte" norske bloggere som bare viser "fasaden"! Alle har noe de sliter med, men ikke alle tør å vise det. Det krever mer guts! Det er faktisk mye mer befriende og herlig å lese når folk åpner opp og viser at de også er menneskelige. Disse bloggerne og folkene du snakker om som takker ja til både ditten og datten, har sikkert egne ting de sliter med på helt andre nivå, som du ikke vet noe om. Jeg synes du er kjempetøff som drar på festival, treningstur, møter og events med folk du ikke kjenner, med kranglete mage. Jeg er introvert og har IBS selv, og alle disse tingene hadde jeg kvidd meg kjempemye for, eller bare syntes var mest slitsomt, å gjøre. Men det er liksom så teit å forklare at man foretrekker en koselig helg hjemme heller enn en uke på camp for ekstroverte. Kan også legge til at jeg tror mange ser på meg som ganske en ganske "vellykket" person, som suser fremover i livet, som du sier. Jeg er 24 år, og har hus, samboer, bil,kjæledyr, mange venner, deltidsjobb, gjør det godt på studiene, har nettopp fått meg en sykt bra jobb i oljen. MEN, jeg er pissredd for å kjøre bil, liker ikke å være alene hjemme, liker ikke å være på forelesning/møter pga min bråkete mage, og har mange andre "dusteting" jeg er redd for, som er null problem for andre. Føler meg av og til sykt pysete, men så tenker jeg: dette gjelder ikke bare meg. Jeg elsker at du også deler sånne sider!

Malene/meftestoel

Malene/meftestoel

Kjære deg, tenk på hvilket forbilde du er for oss eller meg💗I mine øyne er det du som får ting til å skje og jeg ikke tør satse💗Du er god nok og mer enn det, et herlig forbilde. Livet er ikke bare bortover, men bare husk at det er i motbakker det går oppover. Heier på deg💗😘Malene

Tommel opp for annerledes innlegg!

Og du, jeg forstår hvordan du har det, hvordan du tenker og føler nå. Herr og Fru Nordmann skal virkelig vite at jeg har følt det mye sånn opp gjennom selv. Men er det EN TING jeg har lært gjennom alt dette så er det at heller ikke denne "nedetiden" er evigvarende - heldigvis.

En dag kommer også motet og gutset ditt til å stige igjen, drømmer du har i dag vil bli oppfylt, og mye av det du føler og tenker i dag vil til slutt heller være et fjernere minnet.

Alle skal få, men alle kan ikke få til enhver tid alltid. :) Men DIN TID kommer før du aner det, ja kanskje allerede rett etter helgen!

Det at du av og til viser oss at livet ditt ikkje berre er medgang er nettopp det som gjer bloggen din truverdig. Og innimellom er det godt å vite at ikkje alle andre enn ein sjølv er perfekte :-)

Kanskje du kunne hatt eit innlegg om motivasjon og målsetting? Korleis finne igjen gode vanar, kvitte seg med dårlege og ha trua på ein sjølv?

Nydelig innlegg!

Du inspirerte meg til å starte blogg selv.¨

Hadde sutte stor pris på om du ville følge bloggen min og hjelpe meg videre på reisen til å bli blogger!

kristinags.blogg.no

Hei Maren!

Jeg har det på samme måte i min jobb.Føler alle andre reiser i fra meg i forhold til det faglige, fordi jeg ikke har vilje, motivasjon eller guts nok til å gi 100%. Ingen god følelse, nei. Si ifra om du oppdager noen gode tips for å finne tilbake gløden! :-)

Ååh, dette innlegget gjorde meg ordentlig trist. Jeg er SÅ sikker på at du kan klare akkurat det du bestemmer deg for! Jeg våget aldri å drømme før jeg heller, men nå har jeg rett og slett nådd alle drømmene jeg noensinne har satt meg i livet. Det er en magisk følelse - og nå sikter jeg enda høyere... :-)

Den som intet våger, intet vinner - det har du HELT rett i. Masse lykke til, jeg heier på deg!

Skjønner hvordan du har det! Tenker ofte det samme selv. Men så var det dette med å tørre, og ikke minst å ha troen på at man har noe å komme med :)

Kjære Maren.

Du må begynne å ta innover deg hva du har oppnådd!

Se hvor flott du bor. Se hvor god helsen din er. Se hvor mange som ønsker at du skal skrive til oss, hver eneste dag!

Tenk på at du har en bachelor grad og at du egentlig har alt du trenger i din hverdag...

Jeg synes Bloggen bør være en bonus og ikke en konkurranse. Gjør det for deg, gjør det for oss og gjør det fordi du trives med det <3

Ikke prøv å konkurrere med/mot det andre bloggeren. Det eneste du oppnår med det er å ta bort det som er ekte...

Stå på vennen min :)

Skriv en ny kommentar